Ferda tek slutt då bussen når fram
og no kjem krisa til syne.
Ein ny stad er den nyfødde lam,
lett for ulven å ta, fårleg ungt i livet.
Ein lang turn gjer sjela skjelven,
lett på tå og har fort å flykta
heimatt til der eg kjennar himmelkvelven.
Dette er lengselen angsten min frykta.

Fram er eg komen, og oppbrukt er billetten.
Her skal sjela min tvingast
for her er eg komen midt på dagen
og her må heimen min finnast.
Grua og frykt kjennast i finger og bein
men snart vert utsletta og etterlét inga mein.